English
Español
Deutsch
Jeg har sett frem til å teste Resident Evil: Requiem like lenge som alle andre: sekundet jeg så den første gameplay-traileren sommeren i fjor.
Introduksjon – Resident Evil: Requiem
Resident Evil: Requiem er altså det niende hovedspillet i Capcoms ikoniske survival horror-serie, og fungerer som en direkte oppfølger til Resident Evil Village fra våren 2021 som vi belønnet med 9 av 10 poeng. Spillet markerer samtidig seriens 30-årsjubileum og tar oss tilbake til det som for mange er selve hjertet av Resident Evil-universet: ruinene av Raccoon City.
Uuh, så skummelt! Det skulle vise seg at jeg, 42 år gammel, ikke var like bråkjekk da jeg startet å spille. Jeg ble redd.
For jeg vil nevne litt om utviklingen også, som ikke har vært så enkel, noe som stadig blir mer typisk for AAA-spill. Prosjektet startet faktisk som et langt mer åpent, nettbasert spill med flerspiller-elementer, men fikk en omstart i 2021 etter at Capcom innså at retningen ikke traff det fansen ønsket. Det er vi veldig glade for.
Regissør Koshi Nakanishi, som også stod bak Resident Evil 7, har ledet prosjektet. Requiem er bygget med uberflotte RE Engine og er det første hovedspillet i serien utviklet eksklusivt for nåværende konsollgenerasjon – noe som synes, spesielt på PS5 Pro der spillet som det første drar nytte av «PSSR 2.0». Det merkes spesielt i lyssetting, detaljnivå og ansiktsanimasjoner, der Capcom har tatt i bruk mer avansert ray tracing og forbedret hår- og materialteknologi.
Miljø og gameplay
Historien introduserer en ny hovedperson, FBI-analytikeren Grace Ashcroft, men gir også Leon S. Kennedy en sentral rolle for første gang i et hovedspill siden Resident Evil 6. Leon er nå eldre, mer preget, tøffere, og tydelig designet for å reflektere at tiden har gått, både i universet og for spillerne som har fulgt serien siden 90-tallet.
Jeg skal ikke snakke om historien i noe særlig grad, det er ikke pent å spoile, men jeg kan tegne et bilde av miljøene og verdenene man opplever.
Requiem er mørkt. Ikke bare visuelt, men tematisk. Flere ganger tenkte jeg på filmer som Se7en og Millennium fra X-Files skaper Chris Carter. Requiem er den type spill man kan tenke seg at David Fincher kunne ha regissert.
Du beveger deg gjennom forlatte bygg der tiden har stått stille i tiår, korridorer badet i kaldt, flimrende lys og rom som føles mer som gravkamre enn oppholdsrom. Ruinene av Raccoon City er ikke bare for fansen, men et konstant arr i landskapet, en konstant påminnelse om hva som gikk galt og hvor ille ting er, overalt. Det er ingen kjære moro, det er ingen humor.
Spillet veksler mellom klaustrofobiske, nesten kvelende sekvenser der hvert fottrinn føles risikabelt, og mer åpne områder der tempoet skrus opp og adrenalinet tar over. Et nedlagt hotell knirker og lever sitt eget liv, et behandlingssenter skjuler mer enn det burde, og under alt ligger en følelse av at noe følger med på deg, hele tiden alltid. Det med tempo bør jeg nevne eksplisitt mens vi snakker om det, for standard er FPS-visning for Grace, og tredjeperson for Leon. Årsaken er enkel, men kan endres som man vil: Grace må ofte lure seg unna monstrene, mens Leon har mye mer våpen og ammo å rutte med, og er langt oftere i åpne landskap.
Det er uansett miljøene Requiem virkelig skinner kombinert med monstrene som når et nytt detaljnivå med oppgraderte RE Engine. Detaljnivået, lyset som treffer støv i luften, lydene som kommer fra rom du ikke kan se inn i – alt jobber sammen for å skape en konstant uro. Du føler deg sjelden trygg, og når spillet gir deg et pusterom, er det bare for å gjøre neste møte enda mer brutalt.
Grafikk og lyd
Resident Evil: Requiem er det første i serien utviklet utelukkende for nåværende konsollgenerasjon, og det merkes umiddelbart, for nå er ikke Capcom låst av gammel maskinvare. Det merkes med en gang, da RE Engine leverer avansert grafikk i kombinasjon med nærmest kunsterisk perfeksjon kombinert med ray tracing, ray traced global illumination på PC, refleksjoner, skygger og overveldende god ambient occlusion. Resultatet er mer realistisk lyssetting, dypere skygger og en nesten fysisk følelse av mørke i rommene. Spillet er herlig mørkt som seg hør og bør, og HDR-innstillingene på PC gir deg full kontroll.
Hårteknologien er også oppgradert fordi Capcom denne gang bruker et fysikkbasert hair strand-system der hvert hårstrå simuleres individuelt. Det gir mer naturlig bevegelse, bedre lysgjennomslipp og mer troverdig animasjon, spesielt i nærbilder. Ansiktsanimasjonene er motion capture-basert og gir karakterene langt mer subtile uttrykk enn tidligere – jeg vet «fotorealisme» er en klisje for lengst, men dette spillet er et steg nærmere, og kanskje det flotteste spillet i år om man ikke sammenligner med åpen verden-spill da det ikke er fair.
Vil du se Netflix, BBC iPlayer eller annet innhold som er sperret i Norge? NordVPN åpner globale kataloger og gir rask og stabil strømming.
SE MER
Lydsiden er minst like viktig. Spillet støtter HDR på PC, og kombinasjonen av presis romklang, dempede bakgrunnslyder og plutselige, brutale effekter gjør at du hele tiden sitter på kanten av stolen. Små detaljer som skraping i vegger, fjerne skritt eller Grace sine skjelvende pust når hun gjemmer seg, forsterker følelsen av konstant fare. Musikken brukes sparsomt, men effektivt, og bygger opp under den tunge, trykkende stemningen. Også her gjør spillet det verdensledende godt, uansett om man bruker 7.1 Atmos eller et par hodetelefoner. Kudos for mange lydinnstillinger og et ekstra romklangmodus som gjør det enda lettere å høre fienden.
PC-kravene er ikke så ille: minimum krever Windows 11, 16 GB RAM, en Intel i5-8500 eller Ryzen 5 3500 og et GTX 1660 eller RX 5500 XT, og selv da sikter man på 1080p med oppskalering fra så lavt som 640p i 30 fps. Anbefalt er i7-8700 eller Ryzen 5 5500 kombinert med RTX 2060 Super eller RX 6600 for 1080p/60 fps med oppskalering. SSD er påkrevd.
ITavisens testmaksin har et RTX 4090-kort, 32GB RAM og en noe eldre AMD-CPU. Spillet kjører fra 60 til 90FPS med alt på maks, 4K og DLSS i kvalitetsmodus (PS: det er en feil som tilbakestiller fra kvalitet til lavere detaljnivå ved hver start av spillet).
Konklusjon
Det tok litt tid før jeg kom skikkelig inn i Requiem. Ikke fordi spillet er dårlig forklart, men fordi Resident Evil er lineært på en måte mange kanskje ikke er vant til, meg inkludert. Dermed føles det i starten tungt. Man løper frem og tilbake i de samme korridorene, sjekker dører som fortsatt er låst, prøver å forstå hva spillet egentlig vil at du skal gjøre (tips: om du tenker at det er mer som et adventure-spill der man må finne den ene tingen, gir det mer mening) spesielt hvis du kommer rett fra mer moderne, åpne actionspill, kan det oppleves nesten gammeldags. Det er nok også her man kan klage om man vil: det er ikke mange nyvinninger. Det er bare det at alt er utført så inderlig, satans godt.
Vi er blitt «bortskjemte» med åpne verdener, konstante markører på kartet og spill som hele tiden forteller deg hva du skal gjøre. Requiem gjør ikke det. Det holder deg igjen.
Poenget er at du må overvinne din egen frykt for å komme videre, for du låses inne i områder, må finne den ene nøkkelen, den koden, den ene gjenstanden som åpner neste dør. Men så er også følelsen når man kommer seg videre, nesten ubeskrivelig deilig når man på milisekundet klarer å unnslippe monstrene.
Men etter noen timer sa det «klikk» i min hjerne. Man begynner å lese miljøene, og man skjønner hvordan spillet tenker. Du lærer deg å studere kartet (som avslører ammo og mer), huske hvilke rom som er markert som «ikke ferdig utforsket», spare ressurser, og planlegge ruten din i stedet for å løpe panisk rundt. Plutselig føles det ikke begrensende lenger, det føles bare intenst og fokusert.
Requiem krever litt tålmodighet i starten, men belønningen er enorm. Når rytmen sitter, og du forstår hvordan spillet er bygget opp, er det rett og slett utrolig moro. Det er intenst, smart designet og ekstremt tilfredsstillende, på en måte få moderne spill tør å være lenger. Bravo.
Det skulle vise seg at ventetiden var mer enn bare litt verdt det: Requiem er kanskje årets beste spill, så får vi se om Crimson Desert byr på enda mer underholdning, enda lenger, for minuset er at kvaliteten er så god at jeg kunne ønske det varte lenger.
